"Mental Darwin" Dikt av Lill Kristin Syversen, http://members.tripod.com/~LillKristin/mentaldarwin.html En dag rant inn i fjellet og gjemte seg der, hvirvlende fri jeg etser fjellet bort En fars tanke? Ville far nektet meg - å vokse, gro - utvikle Han må være - steingammel Jeg slår i bergvegger, det er blod - jeg fortviler et maleri av det jeg tapte den gangen da jeg rørte ved skyleken Jeg er fullstendig - fullstendig, som den historien hieroglyfene i fjellet - forteller Og likevel er dette bare et drømmesyn jeg ser meg, fingrene smuldrer bort jeg gråter uten væsker, jeg er tørr og mett av bedrag bedraget - som har fulgt meg fra fjellets oppstandelse Jeg synker ned fjellet synker rundt meg jeg er her...bundet, men ikke alene Jeg leker med en dag som rømte. (Skrevet i samarbeid med Sondre Sollie Hem) ************ Bak neonskiltet gråter tanken på et fritt liv mellom skyene Vingene ble svidd av mot rosa blink Snart slokner dette også. *********** Langt inne i kjernen bak det synlige finner jeg sannheten og føler meg fram i blindeskriften Jeg er redd. for det skrevne og for den som førte pennen jeg kjenner ikke dette mennesket Så løper jeg igjen, men ordene binder meg og alt er forgjeves. *********** Regnet elsker med asfalten sakte og lengselsfullt verden skinner utydelig i svart vann og innerst i det fuktige sover drømmen Jeg skriker ut menneskene hever øyenbrynene men jeg bryr meg ikke for de har aldri opplevd disse kontrastene de synes synd på meg - på avstand Men de vet ikke at de burde gråte for seg selv. ********** Innover og bak og rundt hjørnet for det du trodde du så kunne du ha funnet noe helt annet om du hadde orket Det er du som har tapt. Så hvorfor er det JEG som gråter? ********** På vei Jeg bare løper, for bort er i alle retninger og det er dit jeg skal. ********** Langt inne i sannhetstimen røyker du fernisset av meg så jeg svøper meg i deg for å unngå nakenheten. Det er ingen varme i løgnene som brakte sannheten fram og her står jeg i skjelettet og fryser. Kald og klok og meget, meget gammel. Jeg henter meg opp fra gulvet i biter og skår mosaikk Jeg ser sprukken ut helt til jeg klarer å bli møkkete igjen. ********** Plutselig en dag sitter du der og teller traumer som sirkler i røyken din puster ut gift og vet at den tegner seg annerledes når den ikke møter sin likemann i full skyts fra andre lepper Så fritt spillerom tvinger alle inn i konform lengsel. For mye frihet stenger alle inne i savnhotellet En visjon per natt. Pust ut! ********** Jeg sovnet visst i troen på at jeg var trygg og glemte å pleie pasienten Nå ligger vi side ved side i dette krigsherjede landet som kalles sjel og det finnes ingen leger her det er langt å gå til Gilead når troen er eneste drivstoff så jeg blir nok her blant syksvette laken og venter på den helende hånden som aldri skal strekke seg mot meg Så dør jeg som jeg var dømt alene. ********** Varsomt alene i myke vindkyss speiler stolthet og egenkjærlighet Lyser styrke synger tilfredshet Det er merkelig - hvordan man oppfattes som sin egen motpol Er det sjelen min eller øynene dine som lyver? ********** For jeg kunne ikke tro at du hadde glemt så jeg håpet og det var feilen Heng meg dømt for å ha misforstått og trodd at mine minner brukte samme lim som dine. ********** Du snakker om tårer som om det bare var havvann du svømte i da du falt. Du har aldri grått. *********** Et skrik mellom to hender skremmer meg ikke. det er så mye verre når jeg tror jeg er døv. ********** Farligst av alt er troen. Kunnskap skader ingen og den uvitende er lykkeligst av alle Men aldri ble jeg så ofte drept som da jeg trodde. ************** Mental Darwin Den sterkeste overlever. Og fører videre sitt eget slag. Så det er ikke rart at jeg frykter. Tre maur ble termitter på speed og jeg er et måltid, skjønne trestamme spis meg jeg er deres se jeg faller og gir meg hen elsk meg opp i intet og la ikke en smule ligge tilbake. Mette. På meg. Noe nytte er det vel i det også. ************ Langt inni meg og helt ytterst er en slik kulde som like gjerne kunne vært helvetesvarm For såret blir det samme Men jeg vet det er vinter for jeg velsignet det første snøfnugget. *********** Til mitt sørgetre Jeg har grått dine blader og hvisket langs dine grener om sorg og lykken som forsvant stor og rank favner du meg Gjemt i ditt grønne sover alle mine lengsler og du kjenner alle hjerter jeg har elsket Mange kan pines ved din trygge stamme Men du gjemmer ingens sorg slik du eier min. ************* Og lukten er ubeskrevet - av hat og sorg og smerte født ( er dette lukten av frykt? ) Jeg kjenner den og den klisne salte smaken i munnen Og alt er nært nok til å tas på Men når jeg vil knuse angsten er den bare en speiling nesten et liv unna men evig skal den lure fram saltvann i overmette øyne Jeg har aldri ønsket denne dødelige symbiosen. ************ Ser du det røde helvetet som spiser med unevnelig begjær Og alt du trodde var ditt er fortært Selv om nye grunnlag siger frem er de så ukjente og fjell kan føde kvikksand her synker du alene i tanker og traumer og aldri har drukningsdøden kvalt så langsomt Når marerittene fyller neseborene dine vet du at det snart er over Og det er da at sorgen tar til Snart kommer vinteren. det er ikke varmt i helvete. ************ Jeg kjente hjertet gråte og så at blodet rant fra øynene mine